I alle tider (ihvertfall de siste 60 årene, vil jeg tippe) har skolen vært kjent som noe kjedelig som man bare må igjennom. Hobbyer derimot er noe man kan drive med etter skolen. Mange av fagene jeg har hatt på skolen gjennom årene har vært fag som jeg gjerne kunne sett en film om eller til og med lest en bok om nå i ettertid. Derfor tror jeg det at skole er kjedelig er en psykologisk greie!



Jeg må innrømme at det er morsomt å kunne ting, særlig nå når jeg går på høyskole og gjerne lærer noe ikke alle andre lærer. Derfor bør det i teoriene være kjempegøy å lære det, men det stadig løftet til meg selv om å "jobbe bedre med skolen i år enn i fjor" feiler stadig.

Men hva om jeg da endrer innstilling? For jeg er jo interessert i det jeg leser, men det er det å lese det fordi jeg må lese som gjør at det blir en sånn kjedelig greie. Jeg gleder meg til følelsen av at jeg har gjort nok kommer snikende. Da legger jeg bort bøkene og skrur på tven og slenger meg ned på sofaen. Hvis jeg derimot tenker på skolen som en hobby, for teoretisk sett så er det ikke stort som skiller høyskole-lesing fra en alminnelig hobby. Hvis jeg sier til meg selv at lesingen er gøy, at jeg ønsker å lære mer og at dette kan jeg skryte av å kunne i ettertid, så kanskje motivasjonen blir høyere.

... Hva tror dere? Er det hele en psykisk greie? Det er jo alltid interessant å kunne ting.

foto lånt fra: http://www.tu.no/multimedia/archive/00038/studine_38438e.jpg